Om mål, veier og omveier

Med en god balanse mellom latter og gråt, glede og vemod, avsluttet vi også dette skoleåret. Det er slik avslutninger skal være, er det ikke? For vi har nådd et mål, eller hvordan er det med det egentlig?

Jeg fikk en telefon i går, fra et ukjent nummer, du hører callsenterets surr i bakgrunnen og den ukjente spør om han snakker med Vibeke. Jeg er litt spent, på hvem han ringer for. Det er Canal digital og han lurer bare på hvilken tv-leverandør jeg har i dag? «Det er ikke det du lurer på», sier jeg, du lurer på er om jeg vil kjøpe abonnement av deg? «Du er tankeleser du, sier han med en liten latter».

Vi lever i et ekstremt målstyrt samfunn. Sett et mål, hold fokus gjennom delmål på delmål, og der er du, på seierspallen, om det gikk etter planen. Når du målet, vet du at planen var god, eller?

Og så, hva gjør du når du er der, ved målet? Og, var det et godt mål, var det det du ønsket deg?

Hva føler du nå, er det spørsmålet vinnere får. Det er det vi er så sugne på å få vite, hvordan føles det å nå det målet du har jobbet for så hardt og lenge. Vi vil se følelsen av glede og stolthet, vi vil forsøke å kjenne oss igjen i den, at den kan bli litt vår, fordi vi har evnen til å medføle.

Jeg gikk på et kurs en gang, om en type mental trening. Det var en metode, utviklet for barn fra ressurssvake hjem i Latin-Amerika, for at de skulle gjøre det bedre på skolen. Jeg lærte mye bra som jeg kan bruke ennå, men en ting traff meg spesielt. Det handlet om ønsker. Vi er så vant til å ønske på denne måten: Jeg ønsker meg en god jobb, som er interessant og hvor jeg tjener godt, slik at jeg kan kjøpe meg et fint hus, en hytte og en fin bil, og alle kan se at jeg har greid det. Eller, jeg ønsker at jeg hadde vunnet ti millioner i lotto, så kunne jeg kjøpt meg alt det jeg ønsker meg, og bli lykkelig.

Men er det helt nødvendig å gå omveien om penger?

Vi er ikke upåvirket av det samfunnet vi lever i, og det skal vi ikke være heller. Mye er godt med å sette mål og lage planer, det er avgjørende å ha gode systemer som en kan støtte seg på når ting blir vanskelig, men systemene kan også bli for store, de kan virke feil, få stygge slagsider, og de kan komme til å bli viktigere enn menneskene. Når systemet begynner å leve sitt eget liv, da blir det guffent. Med de beste intensjoner bygges systemer for å sikre at ingen har det vondt, at alle skal lykkes, at ingen skal falle utenfor, og i det systemet skjer akkurat det, at de fleste tilpasser seg, men at noen ikke passer i malen. Det er mye mer å si om dette.

Vi er så heldige her at vi får drive en skole med en annen plan, en som vi som jobber her, og dere foreldre tror på. Der planen med veien til målet ikke tar så mange omveier.

Det som er så underlig er at vår plan ser ut som om den går omveier. Den anbefaler nemlig å bruke lang tid, og den bukter seg langsomt som en doven elv, for så å kaste seg ned fall som likner kjemper, for så igjen å gli stille gjennom barndommen og ungdommens vakre og varierte landskap.

Men nei, til tross for denne tiden, og dvelingen ved det skjønne, og alvoret i de brå overgangene, og alle gjentagelsene, så går den ikke innom uvesentlige mål som flinkhet, status og ytre anerkjennelse. Den har store mål for øye, et helt menneske, med et balansert følelsesliv, et sterkt og godt fysisk legeme, en kraft og gjennomføringsevne, og en sunn dømmekraft som gir frihet til å tenke og å handle til det beste for verden. Målet er å finne sin vei i livet, kunne bli mest mulig seg selv.

Og her står vi lærere og dere foreldre, for å yte vår skjerv inn i dette store, lille. Vi får stå i den elven, vi får flyte med den elven, vi får stå på elvebredden å betrakte den, vi får ta hendene ned i den og se det skinnende blanke alltid bevegelige vannet strømme over dem og gjennom våre fingre. Det er vakkert, vondt og godt. Det er liv.

På skolen avslutter vi med blomster, ord og toner, og sender våre ungdommer fra oss, og ut i verden. Vi lærere var en del av deres biografi, i større eller mindre grad.

Så står vi der sammen, foreldre, søsken og lærere, og synger inn de nye små, fra førsteklasse. Hvert år. De blir sluppet ut av sin første syv-års periode, og rider sin klasselærer i møte, og med det inn i sin egen og vår fremtid her på siste skoledag. Det ble et lykkelig møte, og «sommer» kan komme!

Takk alle kjære barn og foreldre, for enda et godt skoleår, og riktig god sommer!

Hilsen kollegiet ved steinerskolen i Bærum