Kjære foreldre
Det er like før jul, og dette sjeldne fenomen oppstår på himmelen. Meterteologen forklarer luftlag med forskjellig temperatur, det er vanvittig interessant, for noen, litt interessant for andre. Noen, synes det er trygt å vite at det finnes de som kan forklare hva det er som skjer i luften over oss denne morgenen. Andre vet ikke nok til å vite at det er sjeldent med regnbue på denne årstiden. Noen stopper opp og forsøker bare å ta inn det eventyrlige og himmelsk vakre i dette bilde. Noen skynder seg å hente kamera, eller fisker opp mobiltelefonen av lommen, i dette så menneskelige, med å få et bilde av det, kunne bevare øyeblikket, og vise det frem til andre. Dele det med andre, men selve øyeblikket er over. Det er en drøss med nye øyeblikk som bare kom, helt uten anstrengelse. Øyeblikk på øyeblikk drysser inn til oss slik vi møter verden hver dag. Ikke rart vi må hvile om natten. Noen øyeblikk brenner seg fast og forsvinner aldri. "Jeg husker det som om det var i går" sier vi. Men de fleste smyger seg som lett umerkelig vind omkring oss, og blir liksom bare borte, eller? Blir de lagret noe sted selv om vi ikke husker dem slik at vi kan hente dem frem igjen?
Lysfesten siste skoledag før jul, er over. Nå er det et varmt og lysende minne. Hele salen full av mennesker, små, store, barn, foreldre, noen besteforeldre, alle lærerne. Det var musikk, dans, bevegelse og eurytmi. Det var latter, alvor og høytid. Alt fikk plass i dette rommet i akkurat denne tiden. Så er det over. Nå er det ny dag. Stille ligger tunet med husene rundt, og jeg tar en tur rundt i alle klasserom.
I første klasse svever det engler oppunder taket, de danser og glitrer høyt der oppe. En stige i gull rekker helt ned til jorden der menneskene bor. En av englene er nesten nede hos dem, det er bare to trinn igjen.
Når jeg åpner døren til 2. klasserommet, kjenner jeg en sånn rolig glede bre seg gjennom meg. Der henger de vakreste malerier, av både stjernehimler og røde roser. Jeg stjeler meg til en kikk i arbeidsbøkene også, og ser hvordan tegninger og bokstaver henger sammen, og alle er så fine.
Tredjeklassinger har lært alle bokstaver. De er godt kjent i småklassebygget. Her inne i dette klasserommet er det fult av planter, av bilder, et årstidsbord med gjenstander fra mange lands julefeiringer. Tavlen er et fantastisk bilde som læreren har tegnet til elevene sine. Det er et helt eventyr, om den grønne slange og den skjønne lilje og konger i edle metaller.
Paradisspillet fikk vi se fjerdeklasse spille for oss dagen før lysfesten. Det er fortellingen om Adam og Eva, de to første menneskene, og hvordan de måtte ut av sin paradisiske tilstand. Som en forlengelse av det gamle middelalderskuespillet, spilte, sang og danset de. Det var en vidunderlig vakker førjulsgave til oss.
Å komme inn i 5. klasserommet, var overveldende. Alle veggene var dekket med fantastiske bilder. Det var store bilder som var satt sammen av mange ark, og det var en hel vegg full av de vakreste stjernebilder. Dette rommet er rett og slett et galleri akkurat nå. Det ene bildet vakrere enn det andre, eller, ja, men nei, det går ikke å velge, de er så flotte, sterke, spennende og velkomponerte, alle!
Over det frostvakre tunet går jeg, og så inn i et stille 6. klasserom. Akkurat det er selvsagt helt atypisk for dette rommet, som for de andre klasserommene. Det er litt spennende å se om det henger noe igjen her, at ikke alt er tatt med hjem til jul. De vakreste blåner finner jeg her. En hel vegg full. I 6. klasse har de begynt med noe som kalles skiktmaling. Det er bare en farge her, men den er lagt i tynne tynne lag, oppå hverandre. Da må det foregående laget være tørt, før det nye kommer på. Det blir en helt spesiell dybdevirkning i disse bildene.
I 7. klasse var det veldig ryddig, og det var ikke noe igjen på veggene.
Men jeg vet at 7. klasse, blant veldig mye annet, har gjennomført kodetimen. Kodetimen er et initiativ her i Norge fra organisasjonen Lær kidsa koding. De fikk prøve seg i par, på morsomme oppgaver. Trinn for trinn fikk de begynne med blokkprogrammering, som går ut på å sette sammen kommandoer, og teste koden etterhvert. De var også med på "Stjerna fra øst", der en stor andel av dem sang solo-partier, og ellers alle var med i koret.
Inne hos 8. klasse fant jeg vakre geometriske oppgaver. Stjernen passet veldig godt inn her.
Jens Stoltenberg var på Lindmo for ikke lenge siden. Han fortalte fra sin skolegang på steinerskolen, at de hadde brukt hele 8. klasse på skuespill. Ikke et hvilket som helst skuespill nei, det var Beckett, "Mens vi venter på Godot". Selv har jeg forsøkt å holde ut ventingen i dette stykket, en gang, men greide det ikke. 8. klasse den gang tilsvarer 9. i dag. Det er ikke sikkert at de virkelig bare holdt på med med dette hele året, men hva er noen øyeblikks kraft, og hva er hukommelse? Årets 9. klasse hos oss gjorde i allefall et fantastisk godt arbeid med sin oppsetning av "Dragen", og i 9. klasserommet, der på hyllen over vasken, sto, de nå kanskje ikke så fryktinngytende dragehodene. Trofeene fra nedkjempelsen av dragen, nikker litt tafatt ned på oss og minner om godt utført arbeid på så mange plan.
Disse geometriske formene er fra 10. klasses arbeid i en hovedfagsperiode. Det å oppdage, og arbeide med det visuelt vakre i geometri er, som med regnbuen, et viktig aspekt av sannheten, og kan bli inngangen til fagområdet for mange. Systemer og mønstere, nøyaktighet og konsekvens er andre sider som styrker oppøvelsen av tenkningen. Keplerstjernen og Malstrøm.
Så mange gode øyeblikk i desember!
"Stjerna fra Øst" samlet elever og foreldre fra mange klasser en kveld i begynnelsen av Desember. Det var et prosjekt som en lærer brant for, og som ga mange elever helt spesielle øyeblikk og dermed erfaringer i sitt liv. Ikke få fikk synge solo på scenen, og mikrofonen ble sendt mellom dem. Her var foreldrene invitert til forestilling, og med sang og dans ble julefortellingen fortalt. Det var et samarbeid med Geirr Lystrup og Moskva Balalaika Quartet.
Bildet er tatt av Thor Hauknes
Hvert år den 6. desember får vi besøk fra en tradisjon som ikke er så alminnelig i Norge. Da kommer st. Niklas og hans medhjelper Ruprecht til skolen. Alle klasser får besøk av disse to. Det er gjort opp et lite regnskap over gode og mindre gode sider ved hver klasse, gjerne på rim, som Niklas leser opp med dyp og klangfull røst. Ruprecht protesterer, applauderer og gjør rare ting, som ender med at han kaster smågodt ut over klassen som premie for de gode tingene de gjør. Noen ganger har de også fått en lekse de kan øve på til neste år.
Det går ikke mer enn en ukes tid fra forrige besøk, at Luciatoget synger seg gjennom alle klasserom. Høytidelig er det, og meget vakkert sang de, årets 9. klasse. Vi er jo så heldige at de har med seg Lussekatter også, gule og deilige. Tusen takk til 9. klassingene og flinke velvillige foreldre.
Vedlikehold og oppgradering av bygninger skjer året rundt, men ikke alt er så lett å få til mens skolen er full av folk. Nå er det eurytmisalens vegger som skal beises. Det er litt av en jobb, som begynte i det samme elevene forlot skolen etter juleavslutningen.
Lys og varme behøver vi, og ikke bare i sjelen. Disse rykket også inn, da elevene rykket ut.
På låven sitter vi litt igjen, vi nissene, som kjent, riktignok uten julegrøt. Mens vi skriver oss ferdig, sitter "Skolens dyr" og venter på at tunet igjen skal befolkes av alle små og store.